Vi tar dendrofobi på alvor

Vi synes du fortjener en pause nå. En pause fra det som har hengt ved deg helt siden du lå der liten og søt i trillevognen og kikket rett opp – på eik, bjørk, furu og det som verre er. Vi vet, som deg, at foreldrene dine ikke mente noe vondt med de daglige trilleturene gjennom skog og park. De kunne ikke vite at det som fikk deg til å gråte ikke var luft i magen, men de hersens grenene som absolutt skulle dekke for himmelen og kaste skumle skygger over alt og alle.

Og det ble ikke bedre med tiden. Det ble verre. Som den dagen i barnehagen da du innså at du for alltid ville forbli en som klatret i stativer. Som den dagen moren din meldte deg inn i speideren. Som den dagen i fjerde klasse da du inviterte det fineste mennesket du visste om på kino, og hun svarte med å skjære navnet ditt inn i eika nederst i skolegården.

Om du bare kunne ha vært redd for edderkopper eller høyder, redd for noe folk visste det var mulig å være redd for. Det fantes ingen støttegrupper for sånne som deg. Ingen bøker å lese eller dagskurs å gjennomføre. Ingen trøst å få.

Det er kanskje sånn nå, at du bare prøver å leve med det. Prøver å gi inntrykk av at du liker å gå på sopptur. Prøver å ikke tenke på at du var mye alene i studietiden fordi alle fester begynte i en park. Prøver å forklare barna dine at det ikke finnes noen universell regel som sier at man skal ha et tre midt i stua bare fordi det er jul.

Vi synes du har fått nok nå. Vi synes du fortjener bedre. Vi synes du skal legge inn bud på en av hyttene vi har ute til salgs. En av dem som ligger over tregrensen.

Se hytter med dendrofobivennlig beliggenhet her

Foto: Thomas Robertson